En-til-en veiledning gir mulighet for et tett samarbeid mellom student og praksisveileder, og en mer individuell oppfølging av studenten. For studenten kan læringsforløpet oppleves tryggere å følge praksisveileder tett i ulike pasientsituasjoner, og fortløpende få relevante tilbakemeldinger. For praksisveileder kan modellen bidra til større innblikk i studentens faglige nivå. 

I denne modellen har studenten ikke et organisert læringsfellesskap med en medstudent, og blir derved mer avhengig av at praksisveileder har tid og anledning til fortløpende refleksjoner, diskusjoner og tilbakemeldinger. Det kan også være vanskeligere for studenten å ta initiativ til- og oppsøke læresituasjoner når man ikke har en medstudent å støtte seg til. 

Tospanns veiledning gir mulighet for at studenten lærer av- og sammen med sin medstudent i felles refleksjoner så vel som i praktiske oppgaver. Når studentene reflekterer sammen, øver de seg på en bevisstgjøring av ulike sykepleiefaglige problemstillinger og mulige løsninger. Det kan dessuten oppleves tryggere for studenten å ha en medstudent og støtte seg til i nye læresituasjoner, i tillegg til praksisveileder. 

Ulik erfaringsbakgrunn, alder og læreforutsetninger hos studentene kan skape utfordringer i tospanns veiledning. Om den ene studentene trenger mer individuell veiledning kan det påvirke oppfølgingen av den andre studenten. Samtidig kan studenter som jobber tett sammen søke mindre veiledning enn studenter som går alene, og gjøre praksisveileder usikker på studentenes faglige utvikling og kunnskapsnivå. 

Diskuter med avdelingsleder hvilken veiledningsmodell som er mest hensiktsmessig hos dere. Noen avdelinger bruker begge modeller.

Ta hensyn til studentenes erfaringsbakgrunn, alder og læringsforutsetninger når tospannene settes sammen.

Individuell veiledning kan være særlig aktuelt i begynnelsen, i forbindelse med midt- og sluttvurdering samt i de tilfeller studenten trenger mer oppfølging.